Det er det kjærlighet er. Dette er ønsket om å se Gud i en annen person. Dette er ønsket om å uttrykke de beste følelsene, de beste egenskapene. Dette er sjelens ambisjon, som slår som en fugl i et bur og vil bryte ut.
Kjærlighet er når du avguder en person, reiser ham til himmelen, ber til ham, står åpen og naken foran ham. Du stoler på ham med livet ditt, frykten, drømmene, drømmene, det mest intime som er i deg. Du ofrer deg selv, livet ditt. Du er klar til å gi opp alt, klar til å vie hele livet ditt for ham. Du ser og tror bare på hans hellighet, hans guddommelige opprinnelse. Han blir for deg det viktigste i hele den store verden.
Og gaven din er uvurderlig. Du gjorde denne mannen til Gud. Og den andre personens oppgave er å akseptere din kjærlighet, å akseptere ditt offer. Hans oppgave er å finne styrke til å holde ut, å gi håp, tro. Hans oppgave er å akseptere at han er Gud. Forstå at det ikke er noen annen Gud enn deg for ham. Nei, og det har aldri vært en annen flyktig Gud som har bodd der ute et sted. Du er hans inkarnasjon, “avatara” er den guddommelige inkarnasjonen. Din oppgave er å akseptere dette ansvaret, fordi det gjør ham så glad. Tross alt er du nå det beste i livet hans, du er idealet. Du blir grunnen til hans lykke, inspirasjon, en kilde til styrke, bønn, meditasjon.
Og du har rett. Kjærlighet uten grenser, uten tabuer, uten begrensninger, uten frykt og tvil. Tross alt er dette det eneste virkelige miraklet - å se Gud i et annet. Tross alt var Gud alltid til stede der, og du så det! Og dette er det eneste som gjør at du virkelig lever!
